Vår mest dyrebare ressurs er tid, og når vi jobber bytter vi bort tiden vår for å få penger. Vi kan også gå motsatt vei og betale penger for å spare tid. I dette innlegget vil jeg gå gjennom hvordan jeg tenker rundt dette og økonomisk uavhengighet.
Forrige uke hadde jeg et gjesteinnlegg hos Nordnet, hvor jeg skrev litt om min plan for å oppnå økonomisk uavhengighet. Jeg tenkte å bruke noen innlegg på denne bloggen for utdype litt noen av de momentene jeg tok for meg i det innlegget, og først ut er hva jeg legger i økonomisk uavhengighet.
Jeg har satt meg et mål. En hårete mål om å være økonomisk uavhengig i 2035, altså ikke være avhengig av å ha en betalt jobb for å dekke det økonomiske behovet til livets opphold. Dette tror jeg er mulig å få til gjennom å spare fornuftig, uten å ofre alt for mye i det daglige.
Sparing har blitt mer trendy og populært de siste årene, og jeg heier på det for fullt. Som mange andre bloggere deler jeg mine tips og erfaringer her på bloggen, forhåpentligvis til motivasjon både for meg selv og andre. Men det er fortsatt noen som misliker både FIRE-bevegelse, sparerate og nøysomhet.
Budsjett og regnskap er veldig nyttige verktøy for å få oversikt over familieøkonomien, og krever ikke nødvendigvis så mye arbeid som mange tror. Her går jeg gjennom hvordan vi har valgt å gjøre det, for å vise at dette ikke er redskap kun for de som her fanget i Luksusfellen.
FIRE-bevegelsen (Financial Independence, Retire Early) handler om å maksimere sparingen sin for så å si opp jobben og leve på avkastningen. Det har vært populært en god stund i USA, og begynner å bli mer og mer kjent i Norge også (DN, Aftenposten). En vanlig fremgangsmåte er å spare 50 % eller mer av inntekten sin i et indeksfond, og pensjonere seg når man kan leve på ca 4 % av beløpet. Det idylliske bildet av dette er selvsagt å reise til en sydhavsøy og leve lykkelig i alle sine dager.