En verdifokusert portefølje

Tilbake i mai 2019 skrev jeg et innlegg hvor jeg prøvde å planlegge oppbygningen av porteføljen fremover, og hvordan jeg ville bygge min spareplan. Mye har skjedd siden da, og nå er det på tide å se hvordan jeg ser på dette nå.

Jeg skrev da at porteføljen ikke ble bygd på en dag, og det har definitivt vært riktig. Enkelte tanker jeg diskuterte da er like aktuelle i dag, og andre ting har jeg forlatt helt. Jeg er spent på om jeg får en like stor endring i strategi og oppbygning når jeg tar en ny oppdatering om et år eller to.

Noe av det viktigste i denne porteføljeoppdateringen, er at jeg ikke lenger har noen spesiell prosentmessig oppdeling. Jeg har heller ikke noe skarpt skille mellom pensjonssparing og investeringsportefølje, og jeg vil også bruke innskuddspensjonen som neste år kommer på EPK (Egen pensjonskonto) som en del av totalporteføljen.

Verdiporteføljen

Tilbake i mai gav jeg en introduksjon til utbytteporteføljen. Etter at reglene for tilbakebetaling av kildeskatt på investeringskonto zero ser ut til å bli endra, er aksjer med høye utbytter langt mindre attraktivt. Det var også mange aksjer jeg hadde der som egentlig ikke ble kjøpt som utbytteaksjer.

Derfor kommer jeg fra neste år til å omtale dette som verdiporteføljen, som representerer innholdet i porteføljen bedre. Trolig kommer jeg også til å inkludere IPS-kontoen og kvanteporteføljen i verdiporteføljen, og dermed ende opp med to porteføljer – alfaporteføljen og verdiporteføljen.

Verdiporteføljen vil inkludere mange forskjellige strategier, hvor verdi vil være det gjennomførte temaet

• Kontantstrøm-aksjer – selskaper som har store utbytter. AT&T og Altria Group er eksempler på slike selskaper.
• Kvalitetsaksjer – selskaper med varige konkurransefortrinn. Google og Paradox Interactive er eksempler på slike selskaper.
• Råvareaksjer – selskaper med eksponering mot råvarer. Teck Resources og Lukoil er eksempler på slike selskaper.
• Vekstaksjer – selskaper som fortsatt vokser mye. Facebook og Dropbox er eksempler på slike selskaper.
• Sykliske aksjer eller asset plays – selskaper med undervurderte eiendeler. Hunter Group og Porsche er eksempler på slike selskaper.
• Deep value-aksjer – selskaper som er net nets eller med høy eiermargin. Norske skog og North Media er eksempler på slike selskaper.

De fleste selskapene vil inngå i flere kategorier. Facebook er etter min mening både en kvalitetsaksje og en vekstaksje, mens Okea er både en råvareaksje og syklisk aksje.

Kategoriene er hovedsakelig for min egen del for å ha oversikt og for å vite hvorfor jeg har valgt aksjene. De aller fleste kjøpene vil jeg begrunne i min metode for å beregne fundamentalverdi, uavhengig av hvilke kategorier jeg mener selskapene tilhører.

Ukonsentrert portefølje

I alfaporteføljen vil det være rundt 10 selskaper, og i verdiporteføljen har jeg i dag 32 selskaper. Med 42 selskaper, og noen fond, er ikke dette noen konsentrert portefølje – men er dette noe jeg bekymrer meg for?

Mange mener at man ikke bør ha mer enn 10-15 selskaper, og noen av argumentene kan jeg gå med på. Jeg har ikke mulighet til å følge med på 42 forskjellige selskaper. Allikevel betyr det at hvis jeg har en gjennomsnittlig eietid på 7 år, så trenger jeg bare å finne 6 nye selskaper hvert år.

Jeg anslår at omtrent halvparten av kjøpene gjøres hovedsakelig på et kvantitativt grunnlag. Jeg leser meg opp på flere selskaper hver uke, så det gir meg mange selskaper å gå gjennom før jeg trenger å finne et selskap å investere i. Jeg kan også gjerne redusere det ned mot 30 selskaper, og gjerne eie de i 10 år i snitt. Det gjør at jeg kun trenger nye tre selskaper i året.

Et annet argument er hvorfor skal man putte penger i sin 20. beste ide, når man i stedet kan putte mer inn i sin beste ide? Jeg vil fortsatt ha større og mindre posisjoner, og som listen lenger oppe viser er det svært mange forskjellige strategier jeg prøver å investere i. Kanskje vil jeg være komfortabel med færre selskaper om fem år, etter å ha eliminert noen strategier, men jeg har ikke hast med å få en mer konsentrert aksjeportefølje.

Peter Lynch, Benjamin Graham og Joel Greenblatt har eller hadde alle over hundre selskaper samtidig. Selv Warren Buffetts Berkshire har over hundre forskjellige selskaper. Det viser at man kan slå indeksen selv med mer enn 30 selskaper.

Når man skal utforme og skape sin egen investeringsfilosofi må man finne sin egen vei. Så langt trives jeg godt med å utforske mange forskjellige strategier. Kanskje blir jeg mer konsentrert om fem år?

Andre aktivaklasser

Aksjer er helt klart den aktivaklassen jeg fokuserer mest på, men som månedsoppdateringene mine viser har jeg også penger i andre verdier. Jeg ønsker fortsatt å ha noen prosent i kryptovaluta, og med de siste månedens oppgang er dette nå mellom 3-4%. Jeg vil la dette gå opp til 5% før jeg vurderer å selge noe.

Folkefinansierte lån ønsker jeg også å ha minst 5% i, og det er på det nivået jeg er i dag. Dette kan jeg øke litt så lenge jeg synes markedet er så dyrt som i dag, men det er viktig å tenke på at dette er lån med høy risiko. Man får ikke 8-10% rente i dag uten en betydelig risiko.

Lånene jeg investerer i har en løpetid på 1-3 år, og de fleste betaler ingen avdrag før ved lånets utløp. Jeg tar sjansen på å ha disse pengene i folkefinansierte lån som gir 8-10% rente i stedet for i banken hvor jeg får kanskje 1%. Det at jeg kan la denne andelen gå opp over 5% handler også om det neste punktet, nemlig at en aktivaklasse har forsvunnet fra totalporteføljen min.

Ingen rentefond

Jeg har i dag ingen rentefond, og har egentlig ikke noen plan om å putte penger i det heller. Høyrentefond anser jeg som såpass risikable at jeg foretrekker gode, sikre sparebanker som bedre posisjoner – eller andre utbytteaksjer. Obligasjoner med lavere risiko og dermed lavere rente er tilsvarende.

Det kan hende jeg vil kjøpe noen sikre obligasjonsfond i stedet for å putte pengene på «høyrentekonto» på kort sikt, men generelt vil nok det aller meste av pengene mine gå inn i aksjer de neste årene. Hvis rentene går opp en del over de neste årene, kan det godt hende jeg vil revurdere det.

Inflasjonsbeskyttelse

Det jeg frykter for det neste tiåret, er at vil se høyere inflasjon som et resultat av den pengetrykken vi har sett i det siste. Derfor tror jeg Ray Dalio har et poeng når han sier at «Cash is trash». Mye av pengene mine som jeg i en normalsituasjon – hva nå det enn er – ville vært i rentefond eller på bankkonto har jeg nå i råvareselskaper.

Gull er en typisk råvare man kjøper for inflasjonsbeskyttelse, og jeg eide gull direkte frem til i høst da vi kjøpte hus. Jeg vurderer å kjøpe på nytt, men vil også vurdere å heller kjøpe et gullgruveselskap.

Som alltid har jeg liten tiltro til mine egne fremtidsspådommer, og prøver å sikre alle utfall. Kanskje får vi deflasjon, eller rentene går opp sammen med inflasjonen. Spareplanen min skal tåle dette, uten at jeg mister nattesøvn.

Porteføljen fremover

Jeg hadde planlagt å skrive en rekke punkt til, men velger å stoppe der. En plan er et utgangspunkt, men ikke noen fasit på hvordan porteføljen må se ut fremover.

For et år siden hadde vi ikke hørt om korona – styringsrente på 0% og en reiseindustri på krise var ikke noe vi kunne tenkt oss. Hvordan de neste årene vil se ut vet ingen, og porteføljens utvikling vil være en kontinuerlig vurdering.

Jeg vil gjøre litt endringer på månedsoppdateringene mine fremover, og prøve å kategorisere selskapene jeg eier på en ny måte, hovedsakelig for å dele opp den store aksjer-posten. Ellers koser jeg meg med investering fortsatt, og basert på hvor mye jeg har lært siden sist oppdatering vil det nok bli mye utvikling når jeg tar en ny oppdatering om et år eller to.

Bildet i toppen er av Tak-Kei Wong og hentet fra Unsplash.